Skileik som læring

skrevt av Hilde Opberget

Noen ganger skjer det.

Som lærer har man ofte øyeblikk der alt føles håpløst. Der elevene utfordrer grensene dine, tester tålmodigheten og trekker energien ut av klasserommet. Det er dager hvor du lurer på om det du gjør egentlig har noen effekt, eller om alt du prøver forsvinner i et kaos av misforståelser, motstand og konflikter. Men så skjer det plutselig noe.

En elev som alltid har holdt avstand, møter blikket ditt for første gang. En som aldri har gjort lekser, leverer plutselig en oppgave. En som alltid har gått i forsvar, tar imot en korrigering uten å eksplodere. Kanskje er det bare en liten endring i starten – men så, sakte, skjer det noe mer.

Det er i disse øyeblikkene du husker hvorfor du ble lærer.

Fordi noen ganger får du være den voksne som gjør en forskjell.

Det er du som viser eleven at verden kan være trygg. At det finnes grenser, men også støtte. At de kan få en ny start, selv når fortiden deres har vært kaotisk.

Men veien dit har en kostnad.

Veien til endring har en kostnad.

Det er lett å glemme det når man står i de gode øyeblikkene. Men veien til disse øyeblikkene er lang og krevende. Som lærer må du tøye dine egne grenser på en måte som ikke alltid føles riktig. Du må utfordre dine egne verdier, spørre deg selv hvor mye du egentlig skal tåle før du når ditt bristepunkt. Du prøver nye strategier, møter opp hver dag med en ny dose tålmodighet, men til tross for innsatsen – noen ganger føles det som om du kjemper mot en vegg.

Jeg har vært der. Jeg har strukket meg langt – altfor langt. Jeg har stått i stormen, forsøkt å være den tålmodige, støttende læreren som ser muligheter i stedet for problemer. Men så kom det et punkt. Et punkt hvor grensene mine ikke bare ble utfordret – de ble overskredet. Jeg merket at jeg ikke bare kjempet for elevene, men også mot et system som gjorde det umulig å være den læreren jeg ønsket å være.

Det handler ikke bare om elevene. Det handler også om oss lærere.

Vi skal ikke slite oss ut for å redde et system som ikke fungerer. Vi skal ikke tåle alt. Og likevel, når du ser at du har gjort en forskjell – da vet du at det du gjør betyr noe.

Læring fra Ski-VM: Kultur, utholdenhet og fellesskap

Jeg kan ikke la være å tenke på hva vi kunne gjort annerledes. Når jeg ser på idrettens verden, ser jeg paralleller. Under Ski-VM snakker vi om lagarbeid, motstandskraft og strategisk utvikling. Vi vet at utøvere ikke blir verdensmestere alene – de trenes i et miljø som bygger dem opp, der trenere, støtteapparat og en hel kultur rundt dem gjør det mulig å prestere.

Hvorfor er det så vanskelig å overføre denne tankegangen til skolen?

Vi vet at læring er en langsiktig prosess, akkurat som toppidrett. Vi vet fra forskning at mestring kommer av systematisk arbeid over tid, med veiledning, gode rammer og et miljø som støtter utvikling. Forskning fra blant annet nevrovitenskap og pedagogikk viser at læring skjer best når elevene føler seg trygge, når de er aktive og når de opplever mestring.

Og her kommer bevegelse inn. Jeg har tro på en skole der fysisk aktivitet er en integrert del av læringen, ikke bare en pause fra den. Bevegelse er ikke bare mosjon – det er en vei til mestring, til relasjonsbygging og til læring.

Hva vi kan lære av vår egen kulturarv

Jeg tenker også på vår egen kulturarv. Norge har en lang historie med å bruke naturen som en læringsarena. Friluftsliv, bevegelse og fellesskap har alltid vært sentrale verdier i norsk kultur. Våre forfedre forstod at barn lærer gjennom aktivitet, gjennom lek, gjennom å være en del av noe større enn seg selv.

Men i dagens skolehverdag blir dette ofte nedprioritert til fordel for skjemaer, tester og teori. Vi glemmer at læring ikke bare skjer i hodet – den skjer i kroppen, i relasjoner og i opplevelser.

Så kanskje løsningen ikke bare er å tåle mer, men å skape en skolehverdag der både elever og lærere faktisk trives.

For læring skjer best når vi har det bra – både fysisk og mentalt.

Men spørsmålet er: Til hvilken pris?