Treneren er limet i idretten

Av Hilde Opberget

 
Norsk idrett har lenge vært kjent for sin sterke frivillighetskultur og brede deltakelse.
Likevel ser vi en utvikling der idretten blir stadig mer prestasjonsrettet, også i unge år. Mange barn slutter med idrett tidlig, og frafallstallene i ungdomsidretten er høye. Samtidig er det en økende diskusjon rundt tidlig spesialisering, foreldrenes påvirkning og trenerkompetanse.

Mye av forskningen på idrett og utvikling er rettet mot toppidretten, der kravene til prestasjon er høyest. Mens det finnes et godt apparat for landslagsutøvere og de beste klubbene, er det lite systematisk oppfølgning av trenerne som jobber med de yngste utøverne. Dette til tross for at forskning viser at treneren er den viktigste enkeltfaktoren for barn og unges trivsel og utvikling i idretten.

Forskere som Øyvind Sandbakk (NTNU), Kjersti W. Berg (NIH) og Lars T. H. Bjerk (NTNU) har påpekt hvor viktig det er at kunnskap om trening, motivasjon og utvikling bår helt ut til grasrota og ikke bare til toppidretten. Likevel er det et gap mellom forskning og praksis. Trenere i lokale idrettslag har ofte ikke tilgang til oppdatert kunnskap, noe som fører til at mange baserer seg på utdaterte treningsmodeller eller egen erfaring.

I tillegg ser vi en trend der idrettene konkurrerer om utøverne, og der klubber og foreldre kan bidra til en kultur som vektlegger spesialisering tidlig. Dette skjer til tross for at forskning viser at variert idrettserfaring er avgjørende for barnas langsiktige utvikling.

Målet med kronikken er å sette søkelys på hvordan norsk idrett kan støtte trenerne bedre. Hvis vi virkelig mener alvor med å skape idrettsglede for alle, må vi sørge for at kunnskapen om trening og utvikling når dem som trenger den mest: trenerne i klubbene. Dette krever at idrettsforbund, særforbund og forskningsmiljø er blir flinkere til å formidle kunnskap på en forståelig og praktisk måte.

Hvorfor får ikke norske barne- og ungdomstrenere den kunnskapen de trenger? 
 Vi snakker mye om toppidrett, medaljer og eliteutvikling, men glemmer ofte dem som faktisk skaper idrettsglede, mestring og livslang aktivitet for barna våre: trenerne i klubbene.

I norsk idrett er det en enorm mengde forskning på trening, utvikling og prestasjon. Likevel forblir mye av denne kunnskapen på et akademisk nivå eller rettes kun mot toppidretten. Trenere på grasrota – de som møter ungene i skisporet, på fotballbanen og i hallene hver uke – får ikke nok tilgang til denne kunnskapen. Konsekvensen er at mange trenere må basere seg på tilfeldige råd, egen erfaring eller gamle treningsmodeller som ikke nødvendigvis er til barnas beste.

Treneren som nøkkelperson
 Forskning viser at treneren er den viktigste enkeltfaktoren for barn og unges opplevelse av idrett. En god trener skaper trivsel, utvikling og motivasjon, mens en dårlig trener kan få barn til å slutte. Øyvind Sandbakk, har i sin forskning (2020) undersøkt hvordan trenerens kompetanse kan forbedre barns utvikling, og hvordan ulike treningsmetoder påvirker ungdoms langsiktige idrettsdeltakelse. Sandbakk påpeker at en trener som tilpasser treningene til de unges fysiske og psykiske utvikling er avgjørende for å fremme både motivasjon og mestring.

Samtidig ser vi at idretten blir stadig mer målrettet og prestasjonsfokusert, selv i ung alder. Foreldre, trenere og klubber blir presset til å spesialisere barna tidligere, til tross for at forskning fra NTNU (2020), ledet av Lars T. H. Bjerk og PhD-student Henrik Kristiansen, peker på at tidlig spesialisering kan ha negative konsekvenser for både fysisk og psykisk helse på lang sikt. Barna trenger å delta i ulike aktiviteter for å utvikle en allsidig fysisk og mental kompetanse, noe som støttes av flere nyere studier på dette området.

Mer kunnskap til grasrota
 Hvis vi virkelig ønsker å ta vare på barna i idretten, må vi sørge for at kunnskap om trening, motivasjon og utvikling når ut til dem som trenger den mest: trenerne i klubbene.

Dette betyr at forskning må formidles bedre – ikke bare til toppidretten, men til breddeidretten. En studie fra Norges Idrettshøgskole (2022), gjennomført av Kjersti W. Berg, viser at mange klubbtrenere ikke har tilgang til verktøy som kan hjelpe dem i det daglige trenerarbeidet. Vi trenger et system der trenere i lokale idrettslag får praktisk, lett tilgjengelig og relevant kunnskap. Dette handler ikke om flere tunge teorikurs, men om konkrete verktøy som trenere kan bruke i hverdagen.

Foreldre må også få mer kunnskap om hvordan de kan støtte barna sine på en god måte. Mange foreldre har store ambisjoner på vegne av barna, men forstår ikke alltid hvordan press og tidlig spesialisering kan påvirke både motivasjon og trivsel. Forskning viser at foreldre ofte er en avgjørende faktor i barnas valg om å fortsette i idretten, og det er viktig at de får den riktige kunnskapen for å støtte barnas prosess på en sunn måte. En studie av Gunnar T. Nygren ved NTNU (2021) bekrefter at foreldre som er godt informert om barns utvikling, kan bidra til økt trivsel og varig idrettsdeltakelse.

Hva må gjøres?
 Forenkle og tilgjengeliggjøre forskning for klubbtrenere – Idrettsforbund, særforbund og forskningsmiljøer må bli flinkere til å formidle ny kunnskap i en praktisk og forståelig form. Studier som de fra NIH og NTNU viser at det er et gap mellom forskningen som finnes og trenere på grasrotivå.

Bedre treneropplæring i klubbene – Klubbenes treneroppfølging må styrkes, slik at frivillige trenere ikke blir stående alene. Trenerne må få tilgang til både opplæring og støtte gjennom hele sesongen.

Mindre tidlig spesialisering – Idretten må samarbeide bedre på tvers, slik at barn kan få en variert og allsidig idrettshverdag. Studier viser at en bredere idrettserfaring tidlig i barndommen fører til bedre langsiktig utvikling.

Hvis vi mener alvor med å skape idrettsglede for alle, må vi starte med å gi trenerne bedre støtte og verktøy.

Treneren er limet i idretten – la oss sørge for at de får den kunnskapen og støtten de fortjener.

Hilde💚 

-med forbehold om feil i henvisning.